Da tar jeg en liten “ferie”. Er sliten for tiden, så nå skal jeg slappe av og gjøre litt andre ting rundt omkring her på gården. Beklager så mye for at jeg ikke kommer innom for å lese og kommentere så mye, men nå må jeg bare prioritere litt annerledes..få igjen pusten..og slikt.
Likevel er dere i tankene mine og husk: Ta vare på hverandre 
En liten hilsen til dere alle:
Jeg tror jeg er en ganske tålmodig sjel..Men det er en grense for hva jeg kan ta imot, tror alle mennesker kommer til et slikt punkt. Og nå er min tålmodighet oppbrukt!
For ca. 6 måneder siden dumpet det ned en email i innboksen min, en ganske så uvanlig email kan man si. Jeg reagerte ikke så veldig den gangen, trodde det var en syk spøk, og valgte å ignorere og ikke gi respons.
Men så kom den andre mailen en tid etterpå, samme “budskap”, samme avsender, en avsender med en email adresse jeg ikke kjente igjen overhode. Men det var tydelig at avsenderen visste hvem jeg var, og aller mest, hvem jeg bodde sammen med! Heldigvis lot både mailadressen og IP-nummeret seg spore, og avsenderens identitet kunne lett avsløres.
Kort fortalt: I løpet av 6 måneder har jeg nå mottatt 5 email, med nesten nøyaktig det samme innholdet. Den siste mailen fikk jeg for to dager siden og da hadde jeg fått nok, mer enn nok.
Jeg vil understreke at jeg med vilje IKKE har respondert i håp om at du skulle ta til fornuft, med andre ord: Jeg gav deg en sjanse.
Så hva står det i mailene? Jeg vil ikke gå i detalj, men kan si at det går på grov sjikanering av min person, grove løgner om ham jeg bor sammen med, og et budskap: Jeg blir bedt om å pakke mine kofferter og forlate denne plassen..forlate ham jeg elsker, jeg er ikke verdig.
Med andre ord har vi med en person å gjøre som ikke er helt “på nett”, for å si det på en pen måte!
Grunnen til at jeg skriver dette her inne, er at jeg vet at du leser bloggen min og at du er registrert her inne som blogger.
Jeg har derfor en melding til deg, du vet hvem du er: Dersom jeg mottar EN eneste slik mail til, sendes alle mailene til Politiet, samt din identitet!
Dette er ikke en trussel, (de har du stått for), dette er et løfte!
-“Jeg klarer det ikke..” Hun hvisket inn i telefonrøret som hun knuget hardt i den ene hånden.
Hun lå i fosterstilling i den store senga som var blitt et symbol på et mareritt hun ikke lenger visste om hun noengang kom seg ut av.
Tårene rant stille og fulgte konturene fra øyekroken, over nesebeinet og nedover halsen, hvor de la seg som en dam på puta..hun merket ikke at øret fylltes med salte tårer.
-“Ser du tjernet der nede?” , hørte hun stemmen si i den andre enden. Den kom så lang borte fra at det hørtes ut som en dump, malende lyd. Hånden som holdt telefonrøret var svett og klam, hun klamret seg fast til denne stemmen som on den var selve livlinen hennes.
-“Ser du trærne rundt tjernet, solen som sender varme stråler gjennom bladverket og lander på overflaten av vannet? Ser du hvor det glitrer på tjernets overflate, kjenner du varmen som stryker kinnet ditt?”
Stemmen var så rolig, så varm, den rant gjennom kroppen min som balsam, den strøk hver nervestreng og stoppet tårene. Nå kunne hun høre stemmen tydelig..
-“Ja, jeg ser, lukter, og føler varmen fra solens stråler. Det kjennes ut som en hånd som stryker meg over ansiktet mitt, det gjør godt, uendelig godt.”
“Det tjernet er ditt og mitt, dit skal jeg ta deg med, ut i prammen, og du skal få sitte og føle stillheten og roen, varmen fra solen og lukten fra skogen..Du og jeg.”
Gråten hadde opphørt, tårene hadde tørket og lagt seg som en stiv maske over ansiktet hennes..det var over.
En varm snute strøk seg over halsen min, hun så på meg med de varme, nøttebrune øynene, slikket hånden min, så på meg igjen, sukket og la seg ved koffertene mine som stod på gulvet. En siste gang vendte hun blikket mot meg som for å si: “Dra “mom”, dra. Jeg har sett, jeg har hørt, jeg forstår. Jeg vil ikke at du skal ha det vondt lenger, jeg vil ikke at du skal gråte mer. Du må dra nå , dette er ikke hjemme for deg, jeg vet, og jeg skjønner. Jeg vet at du “tar” meg med i tankene og hjertet ditt, og det er nok for meg.”
Hun sukket, krøllet seg sammen og sovnet med et tilfeds sukk, hun “smilte” i søvne.
Jeg dro den dagen, takket være en stemme som var der på andre siden, som varmet, trøstet og oppmuntret. Som var sterk der jeg var svak, som holdt hånden min og aldri gav slipp på den.
Han “dro” meg over, hjem og til tjernet i skogkanten.
Her lå jeg og bare slappet av oppå panseret på bilen, midt i veien, ja og hva så liksom?
Plustelig er det en bil som ikke kan vente til jeg har fått med meg de siste solstrålene for dagen! Ja, ja..jeg er her ennå, ukrutt forgår ikke så lett gitt! 
Og jeg fikk da litt fregner der jeg lå i det minste!
Dessuten fikk jeg trøst av Mossa da jeg kom hjem, det hjelper alltid
Ha en flott uke..bare unngå panseret som solseng!
Disse er til deg Berit.. Har ikke så mange ord akkurat nå, men skuldra mi skal du få låne. Len deg når du vil.
Du er et menneske jeg er veldig glad i, du var der for meg, nå er jeg her for deg.
Varm klem fra meg.
I går lovet jeg Carpe og Rajobr at jeg skulle ta noen bilder av blomstene som har kommet opp her hos oss i de Sørlandske skoger.
I hele dag har det vært yr og overskyet, så jeg kansellerte hele fotograferinga fordi krokusene hadde lukket seg, og lyset var ikke av det aller beste. Men så ser dere, så kom solen plutselig frem, og jeg ramlet bokstavelig ned trappa for å få tatt noen bilder.
De ble som de ble, men en lovnad er en lovnad, så her kommer noen blomsterhilsener til dere alle fra oss her i skauen på Sørlandet
“Gråtende” Krokus
Krokus og Scilla
Snøklokker
Det var en gang…Ja, det var faktisk det. En gang hadde jeg en venninne som jeg alltid kunne snakke med, dag eller natt. Hun var morsom, til tider hysterisk morsom, hun var snill, hun hadde “guts” og hun vernet om hemmeligheter og personlige ting som jeg fortalte henne. Hun var der for meg, og jeg var der for henne..er det noe rart jeg ble glad i dette mennesket?
Men så skjedde det noe..Det bare skjedde. Misforståelser. Det som før hadde vært så lett, ble nå fryktelig tungt. Vi var som to sårede dyr begge to, som ikke helt visste hva vi skulle gjøre. Så bruddet kom. Likevel har det ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på henne, savnet henne og villet forklare, tatt opp telefonen..men jeg gjorde ikke det. Så satt vi der da på hver på vår kant. En del av meg forsvant, det rommet i hjertet mitt hvor hun alltid hadde vært, skreik i fortvilelse, og jeg gråt med..
Idag tok jeg den telefonen..og ikveld er jeg glad, veldig glad.
“Leyla, du må trækk han over ripa, det e’kje farlig!”
Jeg hører enda stemmen hans..etter 29 år.
Det var en av våre utallige fisketurer på havet, han og jeg, på tur i “spissa” som vi kalte den, en båt som ligner på en Nordlandsbåt..Denne hadde han og broren laget sammen. Den fineste av dem alle, syntes jeg. Tjærebredd med omsorg hver vår, pusset og stelt på gjennom hele sommeren. Denne dagen var det en steinbit som hadde gapt over agnet mitt…og jeg fikk den opp!
Så heldig jeg var som fikk være med på alt dette.
Jeg lærte så mye av ham..Agne line, finne de beste plassene hvor meitemarken koste seg, og etterpå ble mat for de utallige fiskene jeg dro opp i spissa.
Han elsket naturen, han var i ett med den, og jeg fikk være med på hans ferder. Opp på fjellet, traske i marka i timesvis på leting etter bær..tusser, troll, nøkk, og hulder. Disse turene var aldri strevsomme, de var alltid fyllt med fortellinger om skogens hemmeligheter. Han hadde en fantastisk fortellerevne hvor man følte at man var “inne” i fortellingen. Han visste navnene på alle trær, blomster, bær og andre vekster, og jeg lærte dem selv etterhvert..jeg glemte mange av dem, men de begynner å komme tilbake til meg.
Han gav meg så uendelig mye i form av kunnskap om naturen..og livet. Naturen var for ham en katedral, en plass å hvile seg, en plass for ettertanke. Her fikk han være i fred og jeg fikk være med ham på en av de siste turene han hadde der oppe under fjellet.
“Leyla, du bjynne å bli voksen no. Du ska vette at eg veit..Livet dett bli en berg og dalbane og du villj få det tungt mang en gång, men ikkje vær reddj..du klare deg. Eg ser du ser på meg med rare aua no, og eg ser at du flire og resste på hauet, men du har å høyre på ka eg sei! Du må ALDRI gje opp, aldri, høyr du me? Selv i dine mørkaste stunde så e eg der, du ser me bære ikkje. Tenk deg godt om når du føle at du ikkje orke meir..fordi til slutt, en dag, vil du få det godt, og då villj du skjønne ka eg meine!”
Idag er det 29 år siden min pappa gikk inn i et annet rom, og det han sa til meg den dagen har jeg levd etter gjennom tunge tider..og han fikk rett: Jeg fikk det godt…til slutt.
Lyset skinner så rolig og varmt under bildet ditt her jeg sitter…Takk for at du var du.
Eg e glad i deg pappa, før alltid.
Jeg har et problem..et alvorlig problem. Det har faktisk blitt så ille at jeg vurderer sterkt å oppsøke profesjonell hjelp. Dere har kanskje hatt det samme problemet selv, men mitt er mye større og mye sterkere, jeg tror nesten det er nummeret før man kan kalle det en tvangnevrose. Så, jeg trenger hjelp!
Det har seg slik at jeg for et par uker siden hørte en sang, en helt idiotisk sang faktisk, som handler om..ingenting egentlig! Så begynte helvetet! Sangen durer og går inne i hodet mitt natt og dag, jeg synger den såvel i sovende som i våken tilstand…og jeg synger høyt! Når jeg ikke åpner munnen og lar tonene (grusomt), strømme ut, synger jeg den inni hodet mitt, noe som er enda verre. Det surrer fra morgen til kveld.
Som jeg nevnte i begynnelsen så har sikkert dere også hatt kjennskap til dette fenomenet, men som regel så varer det noen dager, and that’s it, liksom. Hos meg går det nå på tredje uken! Når jeg står opp om morgenen setter det igang og slik høres (eller skrives) det ut: “O’bøøøøøy, och søøøaaaauuulen schhiiiiinner ou deu væaule bæaul, O’bøøøøøyy, ssssøøøøaaauuleen eu søu vauuuer
ødeu paaue maaauuuu…Ser dere problemet eller?
Det ble ikke bedre at jeg som i transe gikk subbende bort til hylla i butikken hvor den feiteste O’boy pakka stod…Nå står det en ett kilos pose med sjokoladedrikk i skapet!
O’boy, sier jeg bare!
Ta en titt og hør på denne, da skjønner dere kanskje hva jeg sliter med. Men dere gjør det på eget ansvar..dere kan nemlig ende opp som meg!
[tub]z9799ypEfuo[/tub]
(Lyden er dårlig, så dere kan godt skru den på full guffe.)
Jeg har aldri hatt grønne fingre..Nei selvfølgelig har jeg ikke det! Ikke grønn som i, ja, grønn, men som i: Flink-med-planter-grønne-fingre!
Så langt tilbake jeg kan huske har alt av planter og blomster som har kommet i hus, visnet hen og tatt sitt siste åndredrag bare uker, toppen noen måneder, etter at de kom under min omsorg. Jeg har prøvd alt, absolutt alt, puslet og plukket, vannet og ikke vannet, gjødslet og ikke gjødslet, ja jeg har også snakket til dem! Til ingen nytte! Jeg gav rett og slett opp og kjøpte meg noen plastblomster, ja jeg gjorde det..Det var bare det at hunden jeg hadde, likte disse..veldig godt! Så det var det!
Men så var det noe som forandret seg. Det første jeg la merke til da min kjære og jeg flyttet sammen, var at han hadde planter. Mange planter..Og de var vanvittig store, frodige og vakre!
“Hjelp”, tenkte jeg, “Dette skal bli interessant!”
Min bedre halvdel puslet og snakket med sine skjønnheter, vannet og stelte litt hver dag.
Jeg holdt meg langt unna plantene hans, fordi jeg var livredd for at de ville begynne å miste bladene, få underlige flekker og visne hen, bare jeg nærmet meg dem.
Da vi flyttet til det huset vi nå bor i flyttet jo selvsagt plantene med og de ble sirlig plassert rundt omkring..ordentlig vakkert ble det. Jeg var ennå livredd for å nærme meg dem, men hadde da fulgt med min kjæres omsorgsfulle måte å pleie de vakre grønne der de stod i all sin prakt.
Sakte men sikkert ble det til at jeg også vannet litt, gjødslet litt i ny og ne..og snakket med dem, godnakket! Og de fortsatte å vokse! Hurra!
Ifjor sommer så jeg plutselig en utvekst på flere av kaktusene, skrekk og gru! Det ble en del hysteriske utbrudd som: “Se, den har fått vorter!”, før jeg ble beroliget med at det var blomsterskudd, må vite! Og at å få slike til å blomstre visst nok var en kunst! Ooooooo…smiger, smiger..det liker jeg! Og så kom dagen da den første kaktusen blomstret. Sukk, sier jeg bare! For en himmelsk duft, og for en vakker blomst..Jeg hadde aldri sett noe slikt før. Så delikat og skjør stod den der i all sin skrud. Alle kaktusene våre blomstret i fjor sommer og de var like vakre hver gang.
For et par uker siden oppdaget vi en ny knopp på en av kaktusene! Jeg ble jo helt forstyrret og ropte: “Den kommer for tidlig!!”
Min kjære (som nå er vel bekjent med mine små hysteriske utbrudd) kunne forsikre meg om at dette var fordi vi hadde latt “tussene” stå i varmen i vinter! Aha! Da visste jeg det!
Igår kveld blomstret den, og det er som å følge med på en fødsel..Jeg måtte stadig bort å kikke, og endelig foldet den seg ut og den nydelige lukten fyllte kjøkkenet. Vakker er faktisk bare fornavnet, den er mer enn det, den får meg til å smile og føle meg heldig at jeg kan få være her og oppleve slike stunder. Blomsten faller av etter litt over et døgn, men vi har mange kaktuser som vil blomstre gjennom våren og sommeren, og nye gleder å se frem til
Siste kommentarer